Et år med stolleken, hjemmekontor, låste dører og tidenes bratteste læringskurve i digital kursledelse.
Biblioteket vårt er et av 15 bibliotek som utgjør NTNU Universitetsbiblioteket. Vi er et lite bibliotek, men har to innganger, der begge dører brukes omtrent like mye. Dørene er kodet ulikt med tanke på bruken. Kodingen gjøres sentralt, noen kilometer borte, i teknologiens høyborg: Gløshaugen. I utgangspunktet en enkel operasjon, skulle man tro. Men dette har vært noe av det vanskeligste under hele pandemien(!): Koding av dørene slik at de oppfører seg slik vi vil. Til dør-kodernes forsvar: Dette er en øvelse vi aldri har måttet gjøre tidligere, og det har vært mye fram og tilbake, med nye beskjeder nesten ukentlig fra NTNUs rektor som er vår øverste leder.
Vi hadde heldigvis gode innarbeidede rutiner med “meråpent” bibliotek da koronaen kom, slik at da vi begynte gjenåpningen igjen, hadde primærbrukerne tilgang til samlingene selv om vi ansatte hadde hjemmekontor. Hvis døra var riktig kodet, da!
Vi ble sendt hjem 12. mars 2020 slik som de fleste andre, og i slutten av april fikk vi lov til å dra til biblioteket for å hente ut fysisk materiale som var bestilt via Oria. Det var veldig merkelig å kjøre inn til Trondheim sentrum nesten uten å se hverken andre biler, syklister eller fotgjengere. Jeg kunne velge og vrake i parkeringsplasser, femti meter unna kontoret, midt i byen!
Vi hadde noen morsomme e-postutvekslinger med de som hadde bestilt materiale:
Vi: “Hvor skal vi sende notene?”
Studenten: “Har dere ikke adressen min i systemet?”
Vi: “Ja, men hvor er du nå?”
Studenten: “Hjemme.”
Vi: “Hvilken adresse er det?”
Studenten: “Sender dere til foreldrene mine også?”
Vi: “Vi sender med vanlig, gammeldags post til det stedet der du befinner deg!”
Før vi begynte med utsending, trodde nok noen at vi hadde overnaturlige evner. “Hei, har du forslag til hvor jeg jeg skal finne notene? Jeg har lett og lett på nettet og ikke funnet noe…” Da måtte vi jo bare beklage og svare at alle musikkbibliotek for tiden er stengt, og vi får dessverre ikke tryllet frem noen noter her vi sitter på hjemmekontoret vårt.
I august åpnet vi igjen, og ting begynte så smått å normalisere seg på biblioteket, riktignok med pleksiglass i skranken, færre stoler i biblioteket, en-meters-regel, redigering av nye informasjonsplakater, sprit-stasjoner i alle rom, og QR-registrering.
Alle møter og mye undervisning foregår fortsatt digitalt, også de kursene som vi bibliotekarer holder. Det ble en veldig bratt læringskurve da vi startet med undervisning på Zoom! “Jeg får ikke til å dele skjerm! Du må gjøre meg til host!” “Hører dere meg?” “Ser dere PowerPoint-presentasjonen min?” “Fint om dere slår på kameraet. Kan dere nikke hvis dere ser at jeg søker i Oria nå!” “Bare avbryt meg hvis dere har spørsmål, jeg ser ikke hva dere skriver i chat’n.” Fullstendig stillhet. Et par-tre stykker slår på kameraet. Noen skriver i chat’n: “Jeg får ikke tilgang til disse basene”. En svarer behjelpelig: “Har du husket VPN?”
Etter nedstengingen tok det ikke lang tid før de internasjonale databaseleverandørene sendte oss beskjed om at nå var det åpen tilgang til både den ene og andre ressursen, med oppfordring om å varsle de vitenskapelige ansatte om den gode nyheten Skumle greier, for etter en stund ville gratisperioden ta slutt, og ville det da komme et krav, eller iallfall et sterkt ønske om abonnement fra brukerne? Heldigvis ble det litt oppmerksomhet rundt dette slik at det gikk bedre enn fryktet.
Leverandører av e-bøker har gode tider. Pandemien har vist at de mest standhaftige tilhengere av trykte bøker nå har åpnet opp for at de kan bruke digitale bøker. De ser at det er nødvendig hvis de skal få tilgang til pensum når den trykte boka er innelåst på et koronastengt bibliotek. Men e-bok-kjøpene er i ferd med å sprenge budsjettene våre. De er veldig mye dyrere enn trykte bøker, og prisen øker jo flere brukere pr. bok.
Abonnement på digitale noter har også begynt å gjøre seg gjeldende. Dette er såpass dyrt at det krever tildeling av ekstra ressurser, men skulle det bli en ny lockdown, så har vi egentlig ikke noe annet valg enn å satse mer digitalt.
Pandemien har framskyndet diskusjonen om hvor digitale vi skal bli, og hvor fort utviklingen kommer til å gå. Vi må betale dyrt for kvalitetssikrede digitale noter, men det er kanskje verdt det i forhold til at studentene ukritisk laster ned gamle utgaver fra IMSLP uten tanke på alle de feil og mangler som slike utgaver kan inneholde? Et argument for økning av budsjettene?
I november var det på’n igjen med hjemmekontor som hovedregel, og færrest mulig ansatte på jobb. Det ble slutt på kollegapraten og felles lunsjpauser. Litt ensomt og trist.
Det tristeste er kanskje å tenke på alle de avlyste konsertene som studentene skulle ha vært med på, og alle disse reglene som rammer kulturlivet vel hardt. Det er leit å se frustrasjonen hos de profesjonelle utøverne man omgås, og er man attpåtil engasjert i det frivillige kulturlivet på fritida, så tærer det på.
Men nå er det lys i tunnelen. Vi håper på at vi kan møtes på jobb igjen, og at avgangsstudentene får avholde vårens eksamenskonserter med publikum i salen.
Frida Røsand